HøKa-vognene ble av betjeningen ofte kalt "høner". Det var da helt naturlig at de mindre, rekonstruerte 2-akslede vognene som ble ombygd av HøKa fikk tilnavnet "kyllinger":

Disse var i drift til et stykke inn på 1970-tallet. Også et antall 2-akslede tilhengere ble ombygd tilsvarende:

Tanken var at de skulle gå bak "kyllingene", men de viste seg at de ble i tyngste lageet, og de ble derfor kun brukt bak "hønene". De fikk tilnavnet "stivkjelker", og gangegenskapene svarte til navnet. Konduktøren hadde fast plass som påfølgende bilde, dog i fremste ende av vognen, og når vognføreren på "hønen" glemte at han hadde en "stivkjelke" på slep og tok en kurve i litt høy hastighet, hendte det mer enn én gang at den armer stivkjelkekonduktøren plutselig befant seg sittende på gulvet, noe som ikke var noen udelt behagelig opplevelse iølge bekjente som opplevde det.

Joda, det fantes en stang som kunne festes forna konduktørplassen, men ble man først kastet av setet i en kurve, gjorde denne galt verre. Man hadde en tendens til å skli under den og få et slag mot strupen. Det var heller ikke særlig behagelig - ei heller særlig sundt, så den ble sjelden benyttet.

Flere billder av "høne", "kylling", samt "fyrstikkeske", "gullfisk", "vikingskip", "pansertrikk" m.m. på Sporveismuseet "Vognhall 5" i Oslo her.